Sentrale trinn

Det er ikke noen fasit på den gode samtalen, men det finnes noen sentrale elementer som det er ålreit at du som likeperson gjør deg kjent med: Samtalen må ha en start, den bør ha et felles anliggende som utgjør samtalens kjerne, og den skal avsluttes.

I utgangspunktet gjelder de samme prinsippene for samtaler mellom to, og samtaler der flere deltar. Er det en samtale med flere deltakere, blir det viktig at du som likeperson søker å få avklart om det foreligger et felles tema eller ikke. Om samtalen skal dreie seg om et fast tema, kan det ikke delta for mange.

Det er slett ikke alltid behov for en formell struktur på samtaler. Det kan være god læring i samtaler som flyter uten styring, men da er det ekstra viktig å sjekke om alle er med.

Starten
Er det kjent når og hvor en samtale skal finne sted, kan partene forberede seg. Om mulig, avklar tidlig hva som er viktige tema. Noen ganger tar det tid før fokus er på plass, mens andre ganger kan både den som søker hjelp og likepersonen være så ivrige med å komme i gang at de glemmer å avklare fokus og forventninger. Som likeperson kan du være den som må ta et grep for å få frem hva som er sentralt. Gjør det du kan for å få frem forventninger de andre har.

Når dere er enige om hva som er sentrale tema, blir det viktig å unngå at det utvikler seg parallelle monologer. Med det menes at deltakerne snakker om sitt, uten å lytte til hva andre sier. Om deltakerne ikke lytter til hverandre, vil gruppens samla erfaringer ikke utvikle seg til et felles gode.

Skape ro, og lede samtalen
La oss nå se for oss et mulig samtalescenario: Du har avtalt å møte en som for kort tid siden ble diagnostisert med Parkinsons sykdom. Han starter samtalen på denne måten: «Jeg har nylig fått vite at jeg har parkinson. Jeg regner med at sykdommen vil gjøre livet mitt veldig vanskelig. Jeg må sikker om kort tid si adjø til jobben min. Hva er det du har erfart? Hva er det du kan hjelpe meg med? Hva syns du jeg skal gjøre?»

I en slik situasjon er det viktig å få fram et fokus for samtalen. Opptre gjenkjennende på de områdene hvor det den andre sier samsvarer med dine egne erfaringer. Her er et eksempel på et gjenkjennende svar: «Når jeg hører på deg, kjenner jeg meg igjen. Jeg hadde det litt på samme måten da jeg selv fikk diagnosen. Jeg husker at det var som om verden stoppet opp, jeg måtte ha ganske mye hjelp til å rydde opp i det kaoset jeg opplevde i tankene mine. Men la oss ta opp noe av det du pekt på. Kanskje vi kan begynne med jobben din. Hva jobber du med, og hvorfor tenker du at du om kort tid må slutte?».

Her avgrenser du tematikken samtidig som du åpner for refleksjon. Ved å rette oppmerksomheten mot jobben, rettes fokus mot noe som er både sosialt og økonomisk viktig. Derfra vil dere lettere kunne komme videre til samtaler om hverdagslivet mer generelt. Som likeperson er det din oppgave å sjekke om den andre faktisk er interessert i å snakke om jobben, eller om noe annet er viktigere. Du må spørre for å finne ut hva som er viktig.

«Hva syns du jeg skal gjøre?» er et spørsmål det er vanskelig å besvare. Unngå å virke avvisende. «Hva jeg mener du skal gjøre? Nei, det må du nok selv finne ut av.» Et slikt svar kan få den andre til å føle seg liten. Spørsmålet bunner ofte i bekymring og en uro som den andre trenger gode råd for å håndtere. Som likeperson kan du ikke overta den andres problemer, men dere kan sammen forsøke å komme fram til noen råd. Før dere kommer så langt, må situasjonen til den andre brettes ut. Hva består bekymringene i? Kan dere få satt noen konkrete ord på det hele? Hvem i nettverket kan bidra med konkret hjelp på spesielle områder?

Hvordan avslutte en samtale?
Like viktig som det er med en god start er en god avslutning. Ofte er det smart innledningsvis å avklare hvor mye tid en har til rådighet. I stedet for å snakke i ring, noe som kan skje når ting er uklare og bekymringene mange, kan det avtales en ny prat. Etter en tid vil de fleste samtaler nå et metningspunkt. Når du som likeperson opplever at metningspunktet er nådd, er det viktig å si det på en fin måte uten å avvise eller såre den andre. Foreslå at det på tide med en oppsummering. På den måten kan dere sammen vurdere hva som har kommet fram så langt.

Det er best at dere summerer opp sammen, men det lar seg ikke alltid gjennomføre. Da får du heller utfordre deg selv til å summere opp i noen punkter. Du skal ikke brette ut alt på nytt. Ved å korte ned, blir det lettere for den andre å komme med kommentarer.